Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.» Mark 7, 31-37
Mannen vi møter i dagens tekst er døv og har vondt for å tale. Vi vet ikke så mye mer om han, men med kunnskap om datidens samfunn kan vi kan tenke oss at han sannsynligvis hadde en ganske lav status i samfunnet. Kanskje tenkte han også at hans lidelser var en straff fra Gud? Det var nemlig vanlig å knytte sykdom og lidelser til synd og straff fra Gud.
Vi vet ikke så mye om hva mannen selv tenkte, men det kan jo hende han hadde en drøm eller et håp inni seg om å bli frisk, å være en del av samfunnet, bli frigjort? Kanskje var drømmen hans noe liknende slik Olav H. Hauge uttrykker det i sitt dikt?
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
Dersom dette er tilfelle, tror jeg ikke denne mannen er alene om det. Jeg kjenner deg igjen selv- drømmen om at du vidunderlig skal skje, at det som har gått galt skal ordnes- skal gå bra. Jeg tror ordene setter ord på en drøm mange mennesker har. Drømmer er kilden til troen på at det finnes noe bedre. Drømmer bringer oss til et høyere nivå langt unna elendighet og fortvilelse. Drømmer er det som kan redde oss når vi føler at vi har nådd bunnen. Verdien av drømmer ligger i muligheten til å vise oss nye veier, antenne håp og engasjement og tydeliggjøre muligheter.
Visste dere at diktet ”Det er den draumen med ber på” i 2016 ble kåret til Norges beste dikt gjennom tidene? For meg sier dette noe om at folk kjenner seg igjen å lengte etter drømmene de bærer på.
”Effata” sukker Jesus, med øynene vendt mot Gud. ”Effata” er arameisk som var Jesu morsmål. Det betyr: ”Lukk deg opp!” Det er både en slags befaling, men også en slags bønn
Bønnen Jesus ber for den døvstumme, kjenner jeg at jeg godt kan ta i min egen munn også. Lukk deg opp! Som et sukk eller et fortvilet rop. Som et inderlig ønske om at en vanskelighet skal finne en løsning, at noe som er stengt skal åpne seg. Om at noe vidunderlig skal skje, at det må skje. Jeg tror Jesu ord også er ord til oss i dag. Disse ordene er til hver og én av oss fordi vi trenger alle oppreisning og helbredelse for vår skepsis, avvisning, frykt og mangel på tillit og tro. Det er en drøm når vi utsettes for
Olav Hauge uttrykker det slik:
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Jeg tror Jesus også ber for oss, lukk deg opp, og for at våre hjerter skal kunne åpne seg for troens under, og at alt det skapte skal bli frigjort, deg og meg. Det er en gave som er gitt til oss alle. Den legges i tomme, åpne hender. Dette fikk mannen erfare, og dette er også en erfaring Gud vil gi oss alle.
”Alt han har gjort, er godt!”, konstaterer folkemengden som er overveldet av Jesus sin godhet. ”Alt han har gjort, er godt”. Det er som et ekko fra skapelsesfortellingen i 1.mosebok: "... Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt." Allerede på bibelens første blad etableres det som er selve tegnet på at Gud har vært på ferde: godheten.
Nå lever av oss langt fra perfekte liv. Vi gjør erfaringer med det som er vondt; med motgang, smerte og sykdom. Vi vet at det å oppleve godhet ikke er noen selvfølge. Kanskje gjør det at vi setter ekstra stor pris på den når den kommer i vår vei? Som folket ved Galileasjøen denne formiddagen, som ikke var til å stoppe, men som gjorde at de bare måtte fortelle det videre?
Hva det enn var som rammet den døvstumme denne formiddagen, så var det noe godt! Ved hjelp av jord og spytt og berøring kunne han plutselig i stand til å høre og snakke.
Livet rammer oss på godt og vondt. Den døvstumme var på riktig sted til riktig tid, denne dagen og fikk helbredelse. Det kan vi ikke alltid være, men fortellingen om ham kan leses som en fortelling om håp.
Dagens tekst kan altså være en håpsfortelling som kan hjelpe oss til holde fast på de glimtene som finnes av godhet, og hjelpe oss til å tolke det gode som tegn på at Gud er på ferde. Tolke det som tegn på at Guds kraft fortsatt finnes her mellom himmel og jord, og at Gud stadig berører våre liv, og minne oss om hva som skjedde den gangen Jesus døde og stod opp igjen for å konstatere en gang for alle at det onde ikke har det siste ordet, og at kjærligheten er sterkere enn døden. Diktet til Olav H. Hauge setter ikke bare ord på en hvilken som helst drøm. For meg setter det også ord på det kristne håpet. Håpet eller drømmen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje. Det håpet gjør at vi kan synge håpssangen eller kanskje mer protestsangen vi nå skal synge. ”Så holde ut i vonde tider, og vite at Gud er nær”
Ære være Faderen, sønnen og Den hellige ånd. Som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen